Det var ingen barnelek i den lave ettermiddagssola på Kvilhaug søndag. Kun blodig alvor.
Bjørn Ove Høyland og meg kjørte langs en sidevei i håp om å finne sjeldne trekkfugler som hadde utsatt sydenturen. Noen timer tidligere viste termometeret utrolige 8,5 minus da vi startet takseringen i Taravika på Karmøys havside. Kanskje en god grunn til snart å bevege seg over Nordsjøen.
Sidemannen oppdaget hønsehauken først.
-Stopp.
-Ser du noe?
-Det står en hønsehauk femti meter unna.
Jeg er raskt på clutch og brems. Et par biler foran oss i veihumpfart passerer hauken på bare tjue meter.
Rovfuglen brydde seg lite om kjøretøyene, og jeg konkluderer lettere humoristisk at sjåførene var rammet av betydelig presbyopi. De så tilsynelatende verken hauken eller kråkene som vrimlet rundt den.
Et minutt senere var kamera noenlunde innstilt. Bil fungerer som regel til god fuglekamuflasje, også på Kvilhaug.
Fem minutter senere er et par hundre bilder eksponert, og vi har en opplevelse for minneboka. Hønsehauk som spiser bydue og slåss med ei kråke er langt fra dagligdags selv for fuglekikkere med flere ti-års erfaring.
Som regel er vi for langt unna når fugler fotograferes. Søndag var vi alt for «tett på» spesielt da kråka angrep hauken. Dessverre var det ikke tid å øke eksponeringstiden eller korrigere fokuspunkter, så mange bilder forsvant rett inn i evigheten etter hjemkomst.
