For knapt to år siden hyrte vi en liten passasjerbåt for å komme raskt fra Utsira til Kvitsøy. Forrige onsdag måtte jeg ta tre ferger og benytte egen bil for å forflytte meg mellom Norges to minste kommuner.
Klokka var 14.29 da jeg tilfeldig sjekket mobilen. Der lå en melding fra Bird Alarm som jeg ikke hadde hørt tikke inn, østempid på Kvitsøy. En nordamerikansk fugleart som aldri var observert i Skandinavia. Kanskje Norges sjeldneste fugl noensinne.
-Hva tid går ferga, roper jeg nesten til meg selv.
Sju minutter senere er campingbilen parkert på bildekket, og jeg er klar for en lite planlagt tur til Kvitsøy.
-Godt jeg slipper å vaske ut av ei hytte eller leilighet når det er noe «breaking news», tenker jeg.
Knapt fire timer senere nærmer Kvitsøyferga seg «det forgjettede land». De som ankom øya et par timer tidligere rapporterer at gullet fortsatt er på plass. Svært positivt konkluderer seks forventningsfulle kryssere. Det er imidlertid en negativ faktor; dagslyset reduseres merkbart minutt for minutt. Vi blir også informert at det ikke er en østempid, men enten ore- eller vierempid. Noen av disse amerikanske fluesnapperne er ekstremt like.
Da vi ankom den lille plantningen nær Leiasundet lettere tungpustet, hadde fuglen vært fraværende i ti minutter. Vi ante krise, særlig fordi at solnedgangen nærmet seg. Heldigvis var det skyfritt.
Et kvarter senere er alle likevel svært fornøyd.
Plutselig landet nemlig en fugl i ei furu som i vår tilsynelatende huset flere gråhegrereir.
-Empiden. Det lite brukte norske ordet blir heldigvis ikke misforstått akkurat da.
Jeg var visst sistemann som fikk øye på den. Noen bilder ble dratt av med 2500 ISO. Ingen premiebilder, men et flott minne.
Dagen etter var nye fuglekikkere på plass på Kvitsøy. De var dessverre ikke like heldige.
Hypotetisk, men likevel. Dersom fuglen hadde blitt oppdaget på samme tidspunktet en tirsdag eller torsdag, ville jeg ikke fått se sjeldenheten. Da har nemlig Utsirabåten avgang fra Nordevågen drøyt to timer tidligere. Dermed måtte jeg ha ventet til avgangen kl. 17.45.
Og for to år siden tok vi snarveien.
Utsirabåten hadde akkurat lagt fra kai i Nordevågen da meldingen om rødøyevireo på Kvitsøy pep på mobilen. 50-60 fuglekikkere på Utsira ble mildt sagt paniske.
En nordamerikansk spurvefugl på «feil» øy. Etter noen telefonsamtaler ble passasjerbåten til de femti fastboende på Feøy, Karmøy hyret. Den dagen var jeg på Feøy, og ble med «Øyakongen» vestover. Synet som møtte mannskapet og meg da vi la til kai i Sørevågen var et syn. 45 damer og menn som nesten slåss for å komme ombord. Turen fra Utsira til Kvitsøy tok akkurat dobbelt så lang tid som skipperen beregnet. Max 45-passasjerskiltet i båten hadde visst beregnet noen barn i det tallet.
Men vi kom da fram. Jeg lurer dog hva Kvitsøybuen tenkte da de så flokken med 45 fuglekikkere som småløpende beveget seg fra fergekaien til hagen der vireoen holdt seg.
Alle fikk sett rødøyevireoen og det var definitivt en blid gjeng som ruslet rolig til båten. Langt ut på ettermiddagen returnerte båten til Utsira. Da var de fleste innbyggerne på Feøy fullstendig klar over at det kun var den lille reservebåten med reservemannskap som hadde tatt flere turer i rutegående trafikk til den ettermiddagen.
Selv om Kvitsøy ikke ligger langt til havs, føles det som mange bomber blir oppdaget der relatert til antall dager fuglekikkere tråler øya. Relativt lite vegetasjon som småfuglene kan gjemme seg i, kan være årsaken. Og om noen lurte, det var Tor Audun Olsen som fant begge yankeene.
Når jeg først var på Kvitsøy ble Utsira ofret et par dager.