Motivert av «Bjarnes turblogg» kaster jeg meg over tastaturet.
Fra torsdag til lørdag frekventerte jeg lommekjente områder på nordvestre Hardangervidda; Trondsbu, Tinnhølen og Hytthaugen. Værmeldingene før avreise var akseptable og derfor ble campingbilen klargjort for årets «langtur». Jeg velger å kalle det en langtur fordi jeg tør ikke dra noe lengre med en tilsynelatende sliten Mazda E 2000 fra 1991. Oppstigningen i Måbødalen med ny viftereim gikk som en drøm, og jeg parkerte en time senere like ved grusveien nær Trondsbu turisthytte.
Så var det bare å vandre med et par kamera på kjente stier som første gang ble tråkket i 1985. Det er dessverre merkbart færre fugler i området nå enn for noen ti-år tilbake. Spesielt merkes det på antall blåstruper og lappspurv som blir loggført. Været ble verre enn Yr meldte, så det ble noen timer med slumring i campingbilen. Den tradisjonelle dagsturen til Langavassmyrene ble grunnet usikre sky-systemer kansellert. Selv med noe drittvær, endrer jeg ikke mitt tidligere utsagn om at noen dager på Hardangervidda alltid lader egne batterier.
Jeg tok et bilde av en familie som passerte campingbilen. Mor og far med to gutter og ei jente på fire-fem år. De hadde sannsynligvis vandret fra riksveien ti km unna. Selv om jenta ikke bar noen ryggsekk, var jeg imponert. Ei så lita jente som hadde gått så langt. Da jeg zoomer inn bilde, ser jeg at hun likevel bærer noe. I høyre hånd holder hun ei lita fjør, tilsynelatende en motivasjon for å traske videre.
Før nedstigning til havnivået ble Isdalen visitert et drøyt døgn der den vakre gulerla (toppbilde i bloggen) hekker relativt vanlig.
Kveldslys ved Trondsbu
