Jeg er så vidt tilbake i hvilepulsmodus. Nei, jeg har ikke hysterisk frekventert lokalt kjøpesenter som med store gule banner lokker folk med nettopp «Elleville dager».
De siste ti dagene vil fuglekikkere på Haugalandet huske en stund. Og det er ikke bare Utsira som har levert varene.
Oppmuntret av åkersangeren Bjørn Ove Høyland fant på Haugesunds beste vestkant 1. oktober, dro jeg på dagstur til Røvær forrige tirsdag. Det tok likevel ikke helt av før jeg var på overtid. Seint på ettermiddagen fant jeg en brunsanger. På Urd reagerte jeg på en lyd som minnet om den sibirske sangeren. Planlagt båt til Haugesund kl. 16.05 ble utsatt. I løpet av neste timen fikk jeg se og ikke minst ta gode nok bilder til korrekt artsbestemming. Det var ny art for Røvær og for Haugesund kommune.
Dagen etter våkner jeg til en SMS fra Martin Dagsland: -Sjekker du hvitkinnsvartterne i Haugesund i morgen? Ternearten er svært sjelden i Norge og det var sju år siden forrige funn. Nettsiden Artsobservasjoner viser at Jens Kristiansen rapporterte tre individ to dager tidligere. Det hele virket absurd. Likevel viser gode nok bilder at det er hvitkinnsvartterner. Uten dokumentasjonsbilder ville beskrivelse av utrolige tre individ i oktober til nasjonal sjeldenhetskomité sannsynligvis gått rett i søppelbøtta.
Da det lysnet dro jeg med et minimalt håp til Hansavåg der ternene var observert. Umiddelbart ser jeg to terner som jakter i Løvågen på Vibrandsøysida. Jeg legger ut en melding via vår rapporterings-app at fuglene er på plass. Lettere opprømt ringer jeg Bjørn Ove Høyland og ber han være klar fem minutter senere. I løpet av neste halvtimen er batterikapasiteten på mobilen betydelig redusert. Folk ringer fra de fleste himmelretninger, noen flere ganger. Det er ingen problem å skjønne at fuglene er svært sjeldne. De fleste av landets fuglekikkere kan kjøre i blinde gjennom Haugesunds gater for å komme til Utsirabåten. Til vestsiden av Hasseløy derimot…
Status en drøy time senere er at fuglekikkere fra Haugesund, Karmøy, Tysvær og Etne ser på tre hvitkinnsvartterner som jakter ca. 200 meter unna. Det blir kryss i boka, men ikke spesielt gode bilder. Jeg stikker innom det nærmeste båtfirmaet og sier jeg har en henvendelse som sikkert vil havne i kategorien spesiell. De virker lite interessert.
Jeg hopper i bilen og kjører rolig langs Smedasundet i håp om å finne en bemannet småbåt, men konstanterer raskt at det er to måneder etter Sildajazzen. Firmaskiltet til Marina AS på Risøy lyser imidlertid til restaurantområde på Indre kai. Jeg ringer.
-Selvfølgelig, sier Lars Nervik da jeg presenterer mitt sære ønske.
En halvtime senere har Morten Skår skiftet rolle fra fuglekikker til styrmann i en 12 fots plastbåt på vei til Vibrandsøy. Jeg sitter i baugen og dobbeltsjekker kamerainnstillingene.
Noen minutter senere er ternene betydelig nærmere. Særlig den ene fisker ved et lite skjær og Morten manøvrerer farkosten med stødig hånd. Jeg får bildene jeg ønsker og returnerer til Marina AS med et smil.
I de siste ukene har den ekstremt sjeldne sibirjernspurven blitt observert mange steder i våre naboland. Det var vel egentlig bare et spørsmål om hvor første ville dukke opp i Norge. Mandag ble en ringmerket i Sogn og Fjordane, og to dager senere fikk nestemann ring på foten i Hordaland.
Fredag dro Bjørn Ove Høyland og meg på dagstur med sykkel til Utsira. Håpet var å finne Norges første sibirjernspurv i felt. For drøyt fem år siden ble landets første funn gjort i ringmerkingsskogen på Utsira da et individ ble fanget i et av mistnetta. Vi fikk knapt sjansen til å løfte kikkerten før meldingen om Norges fjerde sibirjernspurv tikket inn, heldigvis bare noen hundre meter unna. Nok engang i Merkeskogen der Martin Sande og Øystein Nilsen gjorde en innsats for Stavanger museum.
Resten av dagen trør vi likevel rundt hele øya med håp om feltobservasjon av juvelen fra Sibir, men vi må nøye oss med en fuglekongesanger i Herberg. I seg selv en sjelden fugl i Norge.
