Jeg hadde min første tur til Hardangervidda i 1985, og kom hjem til Haugesund noen dager senere som nyfrelst.
-Utrolig spennende fugleliv og fantastisk landskap.
Drøyt 30 år senere kan jeg se tilbake på en rekke turer og enda flere gode opplevelser. Jo, det er alltid fascinerende å returnere til Europas største høyfjellsplatå.
Meldinger om kraftig nordavind på Vestlandet medio mai er lite gunstig for fuglekikking langs kysten. Yr.no meldte sol og knapt vind på Dyranut. Jeg fylte campingbilen med nok mat og fotoutstyr. Flere webkamera viste mye hvitt, men med enkelte spredte flekker uten snø. Teorien min var at nyankomne hekkefugler ville furasjere på disse. Som igjen kunne gi gode fotomuligheter.
Etter fire timers kjøring parkerte jeg på toppen av Rv 7. Været var som yr.no meldte, mens min teori slo ikke til. Gjenglemte truger gjorde det umulig å komme seg til snøfrie topper og skråninger et stykke unna veien. Jeg hørte kun en heipiplerke. Konklusjonen var derfor svært enkel. Hekkefuglene var knapt ankommet 1300 meters høyde.
Derfor rant jeg raskt ned til lavere strøk, og holdt meg et par dager i området mellom Sysendalen og Vøringsfossen. Her var en rekke spurvefugler i gang med vårsangen, bl.a.: blåstrupe, jernspurv og ringtrost. Lirypa skrattet karakteristisk i skåningene, mens et par fjellryper nøt tilsynelatende vårsola på en av toppene søndag morgen. Drøyt hundre heilo rastet på en slitt golfbane ved Garen. De ventet nok på øket snøsmelting lengre inne på vidda. Det samme gjorde nok tranene som vasset i snø i Isdalen.
Før jeg vendte nesen mot nordavinden igjen, var jeg mer turist og tok noen filmklipp av Vøringsfossen. Spesielt rusleturen til turistmagneten fra Måbødalen er alltid like imponerende. Så blir det jo morsomt når enkelte hevder at Vøringsfossen er Norges høyeste foss. Wikipedia forteller at hele 82 andre er foran på den lista.
Dersom været slår til om en drøy måned, blir det sannsynligvis nok en tur til Hardangervidda. Da er nok snøen langt mindre dominerende.